Gå til hovedinnhold

Urbant landbruk kan bidra til 28 prosent av Europas grønnsaksbehov  

Julie Kvamme

Oppdatert 25. juni

Forskere fra Nederland og Tyskland har estimert at urbant landbruk i europeiske byer kan produsere så mye som 20 millioner tonn grønnsaker hvert eneste år.

Dette står for en tredjedel av regionens nåværende grønnsaksproduksjon. Totalt grønnsakskonsum i Europa er rundt 50-70 millioner tonn i året, mens det produseres rundt 80 millioner tonn årlig, basert på tall fra 2022.

Studien, utført av forskere ved Leibniz Institutt for økologisk urban og regional utvikling, har sett på dyrkbare, urbane områder i 840 europeiske byer i 30 land, og er den største og mest omfattende kartleggingen i sitt slag. 1

Hovedforfatter Stepan Svinstov oppsummerer:

– Våre evalueringer viser at ubrukte områder som tak, hager, grøntområder, samt tomme urbane realer kan bli konvertert til produktive områder for grøntdyrking. Dersom dette gjennomføres, vil det være mulig å supplere 28 prosent av grønnsaksbehovet for 190 millioner europeere.

Både takområder og bakkeområder er vurdert, og det er ikke snakk om bruk av høyteknologisk utstyr. Det skal være så enkelt som å sette opp en blomsterkasse og jord.

Funnene viser at mellom 4 500 og 7 500 kvadratkilometer med urbant landareal kan brukes til dyrking i europeiske byer. 4 500 tilsvarer mer enn hele arealet til øya Mallorca, som er 3 640 kvadratkilometer.

Beregningen av det potensielle landarealet for dyrking er relativt konservativt: Forskerne anslår fra sine beregninger at i snitt 25 prosent av takene er flate, og at det dyrkes i 15-25 prosent av arealet på bakkeplan.

Kan bidra til egenberedskap i byene

Blomsterkasser på balkong.
Foto: Shutterstock

Prajal Pradhan fra Universitetet i Groningen i Nederland har bidratt til studien,  påpeker at urbant landbruk ikke er ment å erstatte konvensjonelt landbruk.

– Urbant landbruk bør sees på som et komplement til eksisterente matsystemer, heller enn en fullstendig erstatning av tradisjonelt landbruk, sier Pradhan.

Likevel kan urbant landbruk være et viktig bidrag til desentralisering og egenberedskap. Lokal mat kan gjøre byer mindre avhengige av transport og mer motstandsdyktige i kriser.

Forfatterne trekker frem at potensialet for urbant landbruk varierer veldig, avhengig av faktorer som bygningstetthet, landareal, klima, vann, byplanlegging og lokale lovverk.

Utfordringer sør i Europa er for eksempel fare for vannmangel i perioder med lite regn. I det nordlige Europa er kortere sesonger med mindre sol en utfordring for landbruket. Urbant landbruk faller også innenfor konseptet for byplanlegging som kalles 15-minuttersbyen: Et konsept hvor man har alt man trenger innenfor 15 minutters avstand i gange eller på sykkel.

– Ved å integrere landbruk i byplanleggingen, kan byer forbedre tilgangen på mat, redusere mattransport, styrke nærmiljøet og promotere sunnere kosthold, sier medforfatter Diego Rybski.

– Med gjennomtenkt planlegging og politisk støtte kan taktopper og grøntområder, samt ubrukt landskap bli viktige komponenter for Europas fremtidige matinfrastruktur.

Fordeler ved urbant landbruk

EFUA, som er EUs forum for urbant landbruk, trekker frem flere fordeler (og noen utfordringer) ved urbant landbruk:

  • Sosiokulturelt: Urban dyrking, særlig i parselhager eller andre felles dyrkeområder, kan bidra til et sterkere sosialt nettverk, tilknytning og samarbeid. Det styrker også kunnskap om mat, ernæring og kosthold. Det kan både bevare, men også skape nye lokale mattradisjoner.
  • Klima og miljø: Flere planter betyr mindre varme. Vekstene tar også opp karbon og reduserer luftforurensning ved å filtrere små partikler i luften. Maten som dyrkes er selvsagt kortreist, så det reduserer mengden transport. Pollinatorer og småfugler trives også bedre når det er flere matvekster i byene. Samtidig kan det være utfordringer og risiko involvert, som spredning av fremmede arter og energitap som følge av ineffektive systemer.
  • Mat: Egenberedskap og økt matsikkerhet. Det er mulighet for at matkvaliteten kan være noe dårligere dersom det er mye luftforurensning, og at produksjonen er mindre effektiv enn det fra profesjonelt landbruk.
  • Folkehelse: Selve dyrkingen kan bidra til økt avslapning, og er positivt for psykisk og fysisk helse. Å lykkes med å dyrke egen mat er positivt for selvtilliten. Hydroponiske systemer kan redusere toksiner fra landbruksprodukter. Igjen kan det være noe fare dersom det urbane landbruket blir påvirket av utslipp fra trafikk og svevestøv.
  • Økonomisk: Urbant landbruk kan styrke relasjonen mellom forbruker og produsen. Skaper lokale markeder og bidrar til grønne arbeidsplasser. Samtidig er etableringskostnaden en faktor som kan være utfordrende, særlig på takhager og innendørs og for høyteknologiske anlegg.

Kilde: EFUA. 1

Urbant landbruk i Norge

Norge er ikke bare dårligst selvforsynt med grønt i Europa: Vi er det landet i verden som importerer mest av grønnsakene vi spiser. Grøntnæringen satses lite på i det offisielle, med en satsning på 15 millioner i en treårsperiode hvor det forsøkes å få nordmenn til å spise mer frukt og grønt. Så langt har det vært moderate resultater.

Men det finnes faktisk en offisiell strategi for urbant landbruk, først lansert i 2021 av daværende landbruks- og matminister Olaug Bollestad.

– Vi kan bruke mange flere arealer til matproduksjon, både på takflater og på bakken. Det er bærekraft i praksis. Urbant landbruk er dessuten verdifullt fordi det skaper viktige møteplasser for folk i alle aldre og fra ulike kulturer, uttalte Bollestad i forbindelse med lanseringen av strategien.

Den politiske oppmerksomheten og strategien overgår likevel de faktiske tiltakene. For til tross for kartlegging og strategi, har har ikke vært noen store nasjonale satsninger på urbant landbruk de siste fem årene.

Det finnes mindre regionale tiltak som er aktive, som Spirende Oslo, Dyrk Bergen, Strategi og bynært urbant landbruk i Telemark.

I flere norske kommuner kan man få tilskudd for å starte en urban hage. Dette gjelder både i Oslo og i Bergen. 2,3

Urbant landbruk trekkes også frem av Miljødirektoratet som et virkemiddel for klimatilpasning.4

Les også